Elektriker/Automasjon
Hender i arbeid
Jeg vil holde hendene mine i arbeide, sier Zaki Ali.

Jeg vil holde hendene mine i arbeid!

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Jeg kom som mindreårig asylsøker fra Afghanistan til Norge i 2008. Da var jeg 16 år. Litt utfordringer privat gjorde at jeg strøk til VG 2 – en skolegang jeg forresten har betalt privat. Men jeg VET at det er elektriker jeg vil bli, og jeg trenger å holde hendene mine i gang. Er det noen som har bruk for dem?

Zaki Ali er en positiv ung mann, selv om han i sitt unge liv har gjennomlevd mer krigshandlinger, skuffelser og motgang enn de fleste av oss noen gang kommer til å oppleve. Han gir aldri opp, og han har funnet drømmeyrket sitt: Han vil bli elektriker.

Betalt selv 

-Jeg har forsøkt meg litt fram i livet, det skal sies. Jeg har jobbet med litt av hvert, og til og med gått et år på Kongsberg Tekniske før jeg fullførte El- og energi VG1. Også dette betalte jeg sjøl, med penger jeg hadde jobbet for. Jeg er sånn. Jeg vil bidra i landet jeg har kommet til, og jeg vil tjene penger for å kunne skaffe meg en skikkelig fagutdanning. Men på grunn av at ungen min ble veldig syk da jeg skulle ha eksamen på VG2, strøk jeg rett og slett. Ikke fordi jeg var faglig svak, men fordi tankene mine var et helt annet sted enn på eksamen. Så her sitter jeg, sier han med en sørgmodig mine. Nå har han rukket å bli 29 år, og ønsker seg mer enn noe annet i verden en plass som voksenlærling for å bli elektriker.

-Men har du ikke forhørt deg hos Opplæringskontoret?

Jeg håper virkelig at det er mulig å få lærlingeplass, selv om jeg strøk på VG 2. Arbeidsgiveren som gir meg tillit, skal ikke bli skuffet, lover Zaki Ali.

Skuffelse

-Joda, selvsagt har jeg det. Jeg var så naiv at jeg trodde jeg kunne få hjelp der, men slik skulle det ikke gå. Jeg fikk klar beskjed: Klar deg sjøl. Siden jeg jo har samarbeidet tett med opplæringskontoret, og de kjenner min situasjon, hadde jeg kanskje trodd at jeg ville fått litt mer forklaringer, kanskje noen ideer. Men nei. Klar deg sjøl, var det brutale svaret. 

-Har du forsøkt, da?

-Ja, det har jeg. Men det er ikke så lett å finne noen man kan spørre, når man ikke kjenner noen. For det er jo den store kulturelle forskjellen mellom Afghanistan og Norge: Her er alle alene. Man kan tro man har venner og bekjente, men når det kommer til stykket, er man alene. Selv om det var krig der jeg vokste opp, hadde vi det veldig annerledes på den måten: det var alltid noen som var villig til å hjelpe, eller noen som kjente noen som kunne trå til. Så ensomheten blir sterkere nå. 

Hendene

Zaki har blitt skilt midt oppe i det hele, og selv om han tar det tungt, ser han alltid etter lyspunkter: Det betyr at dersom det blir nødvendig, kan han flytte fra leiligheten på Jessheim for å skaffe seg lærlingeplass. For å holde hendene i arbeid, som han sier.

-Hvor er du villig til å flytte da?

-Jeg flytter hvor som helst. Er noen villig til å ta meg inn som lærling, slutter jeg med en gang i den midlertidige jobben jeg har, og flytter. Jeg har en avtale med arbeidsgiveren min om det. Han vet at det er elektriker jeg vil bli.

-Men hvorfor er det så om å gjøre for deg å bli elektriker?

-Som jeg var inne på, har jeg forsøkt litt forskjellig. Nå VET jeg hva jeg vil bli, og det er viktig. Livet blir jo sjelden slik man planlegger. Og siden jeg har prøvd litt av hvert, er jeg sikker på både hva jeg vil jobbe med framover, samt at jeg virkelig vil dette. Jeg har funnet ut at det er utrolig viktig at du faktisk liker det du holder på med, for da blir entusiasmen sterkere, og du er opptatt av å lære, opptatt av å utvikle deg og ikke minst gjøre en god jobb for arbeidsgiveren din.

Det du virkelig LIKER, det må du gjøre, sier han – med ett oppglødd. Man ser at han virkelig er engasjert i dette, og at han tenker framover. Han ser ivrig inn i kameraet, for han vil kommunisere med sin fremtidige arbeidsgiver: Han ønsker å fortelle at han VIL, at han er villig til å strekke seg langt for å få den etterlengtede lærlingeplassen. Eller for å si det med hans egne ord:

-Håpet er det siste du mister. Etter det har du ingen ting…

Annonse